Tanker om frafall og mestringslæring

Takker for flotte kommentarer som får refleksjonene til tikke videre...

Jeg ser mange paralleller for hvordan vi må arbeide med ungdom med autisme og andre som har vansker på andre områder. Jeg tenker at en del grunnprinsipper med fordel kan brukes i arbeidet med flere av elevene. Det er bare at vi som arbeider med beskrevet målgruppe får så tydelig tilbakemelding hvis vi ikke treffer med gode målvalg, riktig type hjelp for å oppnå feilfri læring og systematisk tilbaketrekking/avtrapping av hjelp. Vi kan ikke i samme grad håpe på generell utvikling og egenmotivasjon hos eleven vil hjelpe oss i arbeidet med å etablere ferdigheter. Det nytter ikke med en "vente-og-se-holdning"  Slik får vi høy kompetanse om hva som f.eks. skjer i leseopplæring. Der andre kan snakke om å knekke lesekoden har vi måtte dele opp i mange små delmål for å lose eleven gjennom leddene som inngår i denne ferdigheten. Vi ser hvordan festlig lesematriell for andre barn skaper total forvirring hos våre elever. De trenger "rent" undervisningsmatriale for å skille viktige faktorer fra uvesentlig informasjon. F.eks vil en A med en apekatt sittende rundt A-en skape full forvirring om hva som i neste omgang skal gi uttale: A. Det kan være at for en del av de andre elevene som sliter, og har problem med å få rask oversikt over materialet, må bruke noen sekunder ekstra for å orientere seg. De vil fort kunne få opplevelse av en "tyngre" undervisningssituasjon selv om vanskene er i en svært mild grad. Det kan se ut som et mer kjedelige undervisningsmatriell, men det vil lette læreprosessen for en elev som sliter innen diskriminasjon. Da må en sette mer lit til at motivasjon ligger på mestringsopplevelse enn på et festlig indervisningsmatriell. Dette kort i forhold til diskriminasjonsvansker i denne omgang.

Studier gjort av Kirsten Grønbæk Hansen innen matematikk, viser hvordan en elev blir perfier eller sentral deltaker i et praksisfellesskap, er knyttet til elevens opplevelse av seg selv og deres egen prestasjon, og deres oppfattelse av de krav som var stilt i klasserommet. Hvis eleven spurte om hvorfor algoritmer fungerte ble de forklart hvordan de fungerte, for dette var lærerens/skolens fokus. Slik fikk de en egenoppfattelse, identitet, om at de ikke forsto algoritmer tiltross for at de hadde mestring i forhold til skolens krav som gjaldt funksjonsområder, hvordan og ikke hvorfor. Egenoppfatningen de satt igjen med var at de ikke forsto eller mestret dette området.   

Hvis vi tenker oss at alle slike små opplevelser både innen et spekter av lærevansker og bygging av egenidentitet og mestringsfølelse, er med på å gi følelse av at en ikke mestrer elevrollen/skolesituasjonen, så kan en se hvordan motivasjonen blir dalene og unngåelsesatferd kan få grobunn hos elever av svært ulik årsak.

Jeg, og sikker dere andre, har også tanker omkring tiltak. Det hadde vært fint med deling av flere tanker omkring årsakssammmenhenger og tiltak.